_edited.png)
Et land med levende bygder – og en voksende uro
Det var en gang et land fullt av vakre bygder og livskraftige lokalsamfunn. Men etter hvert søkte folk lykken i byene, én etter én.
Så selv om bygdene fortsatt var fulle av kultur, natur og varme mennesker, manglet de det viktigste av alt – nye folk som kunne bli en del av fellesskapet og fylle de ledige arbeidsplassene.
Kongens utfordring
Kongen i landet så bekymret utover riket sitt. Han ønsket å gjøre noe. Så han utlyste en stor konkurranse:
Kongen sa: «Hvem her i landet har den beste ideen for å få folk til å flytte til bygdene våre, slik at jobbene blir fylt og lokalsamfunnene kan blomstre igjen?»
Vandreutstillingen som viste vei
Mange ønsket å prøve seg med kloke ideer og nye løsninger. Først ut var en odelsjente fra Vestlandet og hennes følgesvenn. De hadde laget en vandreutstilling med vakre bilder og fortellinger om bygder fra hele landet.
Den tok de med seg til byer både her hjemme og langt utenfor rikets grenser. Med hjelp av utstillingen kunne folk finne den bygda som passet dem best.
Utstillingen vakte begeistring, og mange fikk øynene opp for hvor rikt og godt livet i bygdene kunne være.
Kongen nikket anerkjennende, men han var ikke overbevist.
«Takk for ditt bidrag, men vennligst send inn den neste.»
Levende historier som rørte hjertet
På gangen ventet en stram kar fra Nordøyane. I mange år hadde han skapt de flotteste skuespill og forestillinger om norske bygder og bedrifter.
Nå hadde han med seg sin idé, og trådte inn til kongen med alle sine skuespillere trippende i rekke bak seg.
Kjære konge, sa han, nå skal du få se hvordan levende bilder og sterke historier kan skape blest om bygdene våre – og alle de flotte arbeidsplassene.
Og det ble en strålende forestilling. Kongen og hele hoffet var imponert. Ja, det sies at kongen selv fikk en nasjonalromantisk tåre i øyekroken – og et øyeblikk vurderte å flytte hele slottet til ei norsk bygd.
Men han var ikke overbevist.
«Takk for ditt bidrag, men vennligst send inn den neste.»
Menneskekjennerne fra Sørlandet
Neste ut var to staute karer fra Sørlandet. De var menneskekjennere av rang – viden kjent for å finne rett person til rett arbeidsplass.
Hadde et bakeri behov for en ny baker, fant de en som kunne trylle frem de mest smakfulle kringler, brød og boller. Trengte en fiskebåt en ekstra hånd, fant de mannen som dro opp de største torsk, sei og lyr.
Dette må være løsningen, tenkte hoffet. Om noen kan finne folk til bygdene og arbeidsplassene, så er det dem.
Og kongen likte det han hørte, men han var ikke overbevist.
«Takk for ditt bidrag, men vennligst send inn den neste.»
Språket som åpnet dørene
Nå var det klart for det siste innspillet til kongen. Denne gangen var det en språkkyndig kvinne fra Åmot og hennes hjelper som trådte inn i salen.
Vårt språk er nøkkelen til suksess, sa hun overbevisende. Skal folk utenfra flytte til de norske bygdene og jobbe der, må de mestre språket vårt.
Og språket – det kunne kvinnen fra Åmot alt om. På skolen hennes, lærte hun bort selv de sjeldneste dialektene fra de innerste dalene. Hun lærte også folk om norske skikker, væremåter og hvordan man blir en del av fellesskapet.
Kongen lyttet begeistret og måtte innrømme at hun nok kunne språket bedre enn ham selv. Men han var ikke overbevist.
«Takk for ditt bidrag, men vennligst send inn den neste.»
Et møte i Setesdal
Da det ikke var flere som ventet, kalte kongen alle inn igjen.
Takk for deres flotte bidrag i dag. Hver og én av dere har kommet med gode forslag til hvordan vi kan fylle bygdene med liv igjen.
Men før jeg bestemmer meg, vil jeg sende dere til Setesdal. Der skal dere bli bedre kjent med hverandres ideer. Når dere vender tilbake, skal dere selv fortelle meg hvem som fortjener å vinne konkurransen.
Våren 2025 møttes de alle på Refsnes Hotell i Byglandsfjord. Stemningen var god, og alle brant for å finne ut hvordan de kunne få flere mennesker til de norske bygdene.
Det handler om synliggjøring, sa duoen med vandreutstilling. Ingen vil flytte til en bygd de aldri har hørt om eller vet noe om.
Ja, det er flott, sa mannen som laget levende historier. Men vi må bruke levende bilder og fortelle ekte historier fra bygdene. Først da treffer vi folk i hjertet – og viser hvordan det faktisk er å bo og jobbe der.
Kanskje det, sa menneskekjennerne fra Sørlandet. Men hva hjelper det om folk vil flytte dit, hvis de ikke passer til jobbene som finnes? Selv de største bygdene trenger ikke 30 bakere eller smeder.
Da tok kvinnen fra Åmot ordet. Alt dette er viktig. Men hva hjelper det om de som flytter ikke snakker språket vårt, eller forstår skikkene våre? Da vil de neppe bli værende – og heller ikke bli en del av bygda.
Syersken og det glemte ordet
De neste dagene gikk med til diskusjoner. Hver gruppe mente fortsatt at deres løsning var den beste. Rundt og rundt gikk de – uten å komme nærmere en enighet.
Til slutt tok de en pause og gikk samlet til matsalen, der setesdølene disket opp med varme retter og gode samtaler.
Ved et bord satt en erfaren syerske. Hun arbeidet konsentrert med å sette sammen flere tøystykker til en praktfull folkedrakt fra Setesdalen.
Det stille, tålmodige håndverket fanget alles oppmerksomhet. Hva er det du holder på med? spurte noen.
Jeg? Nei, jeg sitter no bare her og seymar litt, svarte hun med et smil. For på den tiden brukte folk det ordet når noe skulle sys sammen. De ble stille. Så så de på hverandre. Først spørrende – så smilende.
Seymar er løsningen. Vi må sy det sammen!
.jpg)
De sydde det sammen
Hele natten – og i dagene som fulgte – diskuterte og planla de. Nå lyttet de til hverandre. Nå delte de erfaringer, utfordringer og muligheter. Bit for bit begynte de å sy sammen en ny idé – én som rommet alt de hadde med seg.
Etter mange soloppganger og solnedganger var de endelig klare.
Og for å hedre den gamle konen som hadde fått dem til å se helheten, kalte de det nye selskapet Seymar.
Tilbake til kongen
Ivrige reiste de tilbake til kongen og fikk straks audiens. Vi har funnet løsningen, sa de.
Vi skal lage flotte presentasjoner med historier og fakta for å synliggjøre alle bygdene – både her hjemme og langt utenfor rikets grenser. Vi skal bruke teaterforestillinger og historiefortelling for å fortelle levende historier som treffer folk i hjertet. Vi skal bruke menneskekjennernes evne til å finne rett person til rett arbeidsplass. Og vi skal bruke språkskolen til å lære dem språket vårt – og hjelpe dem å finne seg til rette i bygda.
Gratulerer, sa kongen. Dere har klart oppdraget! For kongen hadde aldri vært ute etter én vinner. Det han hadde sett, var at de alle bidro til å løse deler av problemet – og at dersom de fant en måte å jobbe sammen på, ville han få en enda bedre løsning.
Slik ble Seymar til – født ut av engasjement for norske bygder og evnen til å se at dersom man jobber sammen, kan man få til mer enn man gjør alene.
Snipp snapp snute – så var eventyret slutt, og reisen i gang.
Nå var det kanskje ikke helt slik Seymar ble til i den virkelige verden. Men det som er helt sant er at engasjerte fagfolk med ulik bakgrunn har slått seg sammen får å lage gode og komplette løsninger for vekst i kommuner og næringslivet i distriktene.
Lurer du på hva Seymar i dag kan gjøre for å hjelpe din bedrift eller kommune kan du lese mer om våre tjenester her.
PS: Ja, alle bilder er laget med ChatGPT.
Eventyret om Seymar
Kongens gåte, fire løsninger – og ei nål som bandt dem sammen
